Foto: YouTube / The Gathering
Se hva som skjer når crew-veteran Carl Henrik prøver seg som deltaker for første gang.
Hei!
Jeg heter Carl Henrik, og jeg sitter i styret for KANDU. Jeg ble med i Crew i 1998 og jeg har hatt en haug med ulike stillinger på TG, men jeg har aldri vært deltager. I går morges bestemte jeg meg for å gjøre noe med dette.
Jeg skal begi meg ut i ukjent terreng, jeg skal overleve i salen som deltaker i 12 timer, uten noen form for hjelp fra utsiden. Som hjelpemiddel har jeg fått med meg laptopen, en plass i salen, en kvikklunsj, en redbull og et førstehjelpsskrin for deltagere. Dette er min blogg:
Jeg ble strippet for alle kort og creweffekter og sendt ut av vaktboden kl 12:00 i morges. Uten å se meg tilbake vandret jeg avgårde med en assistent som viste meg til plassen min. Straks etter ble jeg forlatt, og mitt eventyr kunne begynne.
Jeg forstod tidlig at det er om å gjøre å bygge seg et rede ganske fort, så jeg har et trygt shelter om det skulle være nødvendig. Jeg måtte hugge meg forbi litt søppel og flytte på noen ledninger slik at laptopen skulle få plass. En av faunaens innbyggere hadde utvidet sitt rede til min plass, så jeg forstod tidlig at her ble det en kamp for å kreve mitt territorie.
Det viste seg tidlig at personen ved siden av meg var en vennligsinnet, han kalte seg for «Glenn» og han var glad for litt selskap sa han, før hodet gitt rett tilbake inn i skjermen. Jeg slo på min egen laptop og til min store forskrekkelse var ikke utstyret i orden...
Jeg stirret vantro inn i skjermen min... intet nett... jeg kunne ikke forstå hva som var galt. Det tok ikke lang tid før jeg forstod at jeg hadde begått en feil som kunne koste meg dyrt, en real nybegynnerfeil. Jeg hadde glemt TP-kabelen min! Jeg spurte min nye nabo «Glenn» pent om han kunne vokte over mitt revir, mens jeg tok sekken på ryggen ut på leting etter en kabel.
Å oppdrive en TP-kabel i dette miljøet skulle en tro var en enkel affære, men de fleste andre i området lot til å være ganske territorielle hva gjelder sine kabler. Jeg måtte skaffe min egen. Det var mange hjelpsomme sjeler på min vandring som alle hadde ulike oppfatninger om hvor man kunne skaffe TP-kabel. Ingen hadde rett. Men etter 45 minutter fant jeg endelig oasen, en partyshop med alle tenkelige typer survival-utstyr, jeg var reddet.
Lykkelig kjøpte jeg kabelen og tenkte at nå var alt i orden. Men gleden var kortvarig for da jeg skulle returnere til mitt rede innså jeg plutselig: Hvor F**N er plassen min?
Jeg vandret hvileløst omkring blant rader og mennesker. Det virket som ingen la merke til meg og alle innbyggerne var opptatt med sitt. Bra tenkte jeg, det betyr at kamuflasjen min virker, jeg blender inn med lokalbefolkningen. Men plassen min var ingen steder å finne. Utsultet og tørst kom jeg omsider til et stort skilt hvor det stod «INFORMASJON». Reddet!
Et hjelpsomt crewmedlem som ikke dro kjensel på meg spurte om han kunne hjelpe meg med noe. Jeg sa jeg ikke fant igjen plassen min. Det viser seg at ingen av deres fantastiske systemer kunne finne plass. Jeg sa jeg hadde revir ved siden av «Glenn». Det var åpenbart ikke til noen hjelp.
Jeg skal være ærlig kjære leser, der og da holdt jeg på å gi opp. Men ekte overlevelseseksperter gir ikke opp! Jeg gikk derfor radene opp og ned til jeg endelig så «Glenn»! Aldri før har jeg vært så glad for å se en mørkhåret fyr med headset. Jeg var reddet!
Jeg satte meg ned, utmattet og sliten. Men med TP-kabelen i behold! Rett ovenfor meg hadde en flokk laget et fellesrevir. De stirret inn i skjermen og snakket i relativt korte setninger. «Defend», «død», «frag! Frag!» var ord jeg kunne tyde. De virket veldig skumle og de var så mange. Jeg bestemte meg for å la de være i fred.
Men hvor i pokker skulle andre enden av TP kabelen inn? Som mangeårig crew var jeg vandt med at den ene delen var plugget i, så var det opp til meg å plugge i den andre.. Jeg stod med kabelen i hånda og kikket rundt meg. Plutselig reiste den ene i flokken seg og sa på et språk jeg forstod «Skal jeg hjelpe deg med å plugge inn kabelen?». Det viste seg at flokken var så opptatt av å sloss mot en rivaliserende flokk inne på computerne at de ikke så på meg som en trussel. Jeg var kanskje ikke en av dem enda, men jeg var iallefall akseptert.
Livet i faunaen er ganske spesielt, egentlig. Hver holder seg mye til sitt, men jeg har oppdaget at om man prater til dem, svarer de. Det virker faktisk som de setter pris på litt sosialt samvær. Jeg har kommet meg litt på innsiden med flokken og fortalt de litt om at det finnes et liv utenfor å sloss mot rivaliserende flokker. Et liv med kreativitet, hvor man kan skape noe, ikke bare skyte hverandre i filler på en skjerm. Jeg vet ikke om jeg får de til å legge ned våpnene riktig enda, men jeg fikk de iallefall til å stemme i konkurransene, noe jeg anser som et godt steg i riktig retning.
Jeg skal ikke lyve. Nå er det hardt. Reiret mitt er ikke så komfortabelt, jeg finner at jeg ofte må skifte stilling for å ikke stivne i rygg og ben. Vi har akkurat vært utsatt for et bassangrep uten sidestykke. Noen ikke langt unna har en base med enorme høyttalere og de vil tydelig markere ovenfor resten av reservatet at her er det de som dominerer. Jeg har vært nære å kontakte omverden, men hittil har jeg klart å la være.
Dette blir trolig det siste jeg skriver! Bølger med ARNE skyller over salen og jeg er ikke sikker på at jeg kommer meg levende igjennom dette!
Jeg har lært at for å overleve Arne-bølgene har man best overlevelsesmulighet om man står på stolen og roper med. Dette later til å sørge for at du kommer i flytsonen og man blir på en måte med på bølgen. Jeg har i mange år sett disse bølgene fra trygg avstand på tribunen, men å være med å ri en var heftige saker! Ting går bedre nå. jeg begynner å føle meg som en av de innfødte.
Jeg har blitt modigere nå.. Jeg går på lengre turer i området. Har besøkt et sted hvor de serverer mat. «Kafeteriaen» kaller de det. Selv om det er mange spennende ting å se på, tar jeg meg selv i å stirre lengselsfullt opp mot tribunene. Lurer på hva de driver med? Savner de meg?
Det finnes skumlere ting andre steder i skipet. Jeg er litt glad jeg sitter rundt gamere.
Nakken er stiv, kaffen koster penger, men moralen er ikke knekt! Jeg har besøkt et folkeslag som heter «streamere», de tjener penger på å spille data. Yup! Folk betaler penger for å se at andre folk spiller.
Kabler, rot, tomme bokser og pizzaesker.
Såre blemmer på beina vesker.
Vinden gufser og det blåser kaldt.
Rare kostymer overalt.
For meg er kanskje ikke det å være deltager det rette.
All ropingen på Arne får meg til å gå fra vettet.
Publikumstoalettene er bedre enn man kan forvente.
En gang gikk jeg feil og fikk kjeft av en sint jente.
Alle rundt meg er vennlige og ingen er grisk
selv om ånden til han ene, lukter litt fisk.
Jeg har lært utrolig mye på en dag
men tror neppe videoblogging blir mitt nye fag.
Kan ikke gi opp, må ikke snu
men gleder meg til å komme tilbake til crew.
Jeg pakker sakene mine, og skal vandre tilbake inn i sivilisasjonen. Jeg lurer på hva jeg kommer tilbake til. Vil de huske meg? Vil de akseptere meg? Dette er svar jeg finner ut av ganske snart. Men hva har jeg lært av denne erfaringen. Jo, nede i salen finnes det et mylder av kulturer og interesser. Noen holder seg til sitt, andre er veldig kontaktsøkende. Felles for de alle er at de tar vare på hverandre. Jeg fikk alltid hjelp, aldri et nei, aldri noen som ikke ville prate om jeg kontaktet de. Alle var stolte av hvem de var, hva de gjorde og ville gjerne dele «sin greie».
Aldri forandre dere!
Selv om jeg nok aldri vil se for meg et TG som noe annet enn crew, har denne opplevelsen vært helt unik. Jeg har overlevd 12 timer som deltaker. Jeg bøyer meg i støvet for dere som sitter der i 5 dager!
Slutt