Tilbake til hverdagen

Klokken 11.00 tas nettet ned. Da er det over. Hyllene rives og PC-utstyret pakkes ned. Bagasjen lempes på noe som kan rulles, gjerne skrivebordstolen, og så siger deltagerne ut av Vikingskipet. TG er over for denne gang.

– Det er egentlig jævlig deilig, sier en jeg hilser på. Han har slengt av seg genseren og tatt på et par solbriller, og nyter solen i gresset med armene i kryss bak hodet.

Det er kanskje det fineste været Hamar har sett på flere måneder, men for øyne vant til inneklima etter fem dager iherdig spilling, kan sollyset bli for skarpt for noen.

– Jeg klarte ikke å sitte i solen. Fikk hodepine med en gang jeg gikk ut. Helst vil jeg bare inn i hula igjen, sier en gutt jeg møter med hetta tredd godt over hodet.

Den tøffe påkjenningen

Rundt meg slapper folk av. Påskeferien er en høytid der folk har en avveksling fra det samme gamle. Noen drar på hytta og nyter den smeltende snøen, andre til Sverige for å handle latterlige mengder bacon og sprit. Omtrent 6000 andre velger derimot å dra til et datatreff, møte andre likesinnede og bruke pinlig mange timer foran PC-skjermen. Hvert år.

Det er klart kroppen ikke liker påkjenningen det er å dele ett rom sammen med flere tusen andre mennesker, få i seg store mengder sukk og lite tid med øyelokkene igjen. For mange tror jeg det er smart at The Gathering ikke varer lenger enn fem dager. Rundt meg på parkeringsplassen ser jeg ungdom ligge utslått på bakken; Kritthvite ansikter, fiolette ringer under øynene og bøyd nakke.

– Jeg er usikker på om kameraten min her hadde klart mer TG, sier han og peker på hans sovende venn som ligger helt strakt ut med stolryggen vippende bakover.

Den friske luften

Gjennom uka har jeg tatt flerfoldige turer mellom radene, blant deltakerne. Tidvis kommer det en luktbombe fra en annen verden bølgende mot meg. Det er en salig blanding av mat- og kroppslukt, en krydderblanding umulig å gjenskape andre steder enn her. 

– Vi røykere får trolig mer frisk luft enn de som holder seg unna sneipen, ler en tysk TG-veteran til meg.

Han holder en sigarettstump i venstre hånd og cola i den andre, fått på seg fjorårets The Gathering-skjorte og venter på vennene sine. De skal kjøre hele veien tilbake til Berlin. Det gjør han gladelig hvert år for å oppleve The Gathering. Det er ingenting i nærheten av Hamars datatreff, mener han.

– Jeg har siden 2011 begynt å ta vare på armbåndene vi får utdelt, og har bestemt meg for å aldri ta dem av meg. Armen skal bare bli mer og mer farget av TG-bånd, i hvert fall de neste 50-60 årene! humrer tyskeren.

Savnet

Så kommer realiseringen. Man innser at The Gathering er ferdig, og om et par dager starter det normale livet igjen. Det samme gamle. Den intense TG-boblen, der dagligliv skygger unna, er sprukket, og savnet kommer snikende inn.

Jeg setter meg på gressplenen ved siden av to gutter som venter på at foreldrene deres skal komme med bilen og hente dem. De kniper øynene sammen og holder hånden klistret på pannen som skyggelue for solen. Jeg spør om det er trist at de snart skal hjem. De nikker.

– TG er for meg venner. Jeg har skapt vennskap gjennom gaming, mange jeg kun treffer på The Gathering. Det er sabla trist å si ha det til de folka, sier han som sitter nærmest meg.

Han forteller meg at han rammer inn TG-armbåndene og henger dem opp på veggen. Det høres rart ut, men jeg tror på ham. Blikket han gir meg er brutalt ærlig. Han gleder seg mer til The Gathering enn juleaften, sier han med voldsom glød.

Tomheten

Tilbake i Vikingskipet igjen er flomlyset skrudd på og høyttalerspetakkelet er over. Borte er folket og igjen er tomme brusbokser, bananskall og annet søppel på bordene og gulvet. Rommet er fullt, men tomt for deltakere.

Jeg gleder meg til lyset skrus av og menneskene fyller opp Vikingskipet igjen. Først da er det påske. 

Les også kommentaren: Den første timen av TG